Stemmen i øret: Møt Anders Ribu
Anders Ribu leste inn sin første bok for NLB i 1989. Han fortsatte å lese inn lydbøker de neste 33 årene. Nå er han 66 år, så det er halve livet som innleser.
Kan du fortelle om boka du leser nå?
– Akkurat nå leser jeg en bok som heter Tilbake til Lemberg av en engelsk forfatter, Philippe Sands. Boken forteller historien om den byen vi i dag kjenner som Lviv i Ukraina. Sands skriver om utryddelsen av jødene i byen, skildret av utvalgte personer, dels jøder, dels også nazister, for eksempel den nazistiske lederen fra Polen – Hans Frank. En veldig spennende, betagende bok, velskrevet og nydelig oversatt til norsk. Og ganske trist.
Hvor lenge har du vært innleser for NLB – og hvordan ble du innleser?
– Jeg ble innleser for NLB i 1989. På den tiden drev jeg en slags «assortert landhandel» innen kulturlivet: Jeg jobbet som oversetter, underviste på ungdomsteater, gjorde en del stemmejobber andre steder og skrev artikler. Så fortalte en venn, som jobbet her, at jeg burde prøve meg her. Siden det har jeg lest inn et utall bøker her. Jeg har ikke peiling på hvor mange. Hvis man søker på navnet mitt i NLBs katalog, tror jeg det er 614 treff.
Er det en bestemt bok du har lyst til å fortelle om?
– Det er så forferdelig vanskelig å si, fordi jeg har lest inn så mange bøker! Når jeg blir spurt «hva er den fineste boka du har lest inn?», er det forskjellige svar hver gang. Kanskje det er Austerlitz av W.G. Sebald? Kanskje det er en liten, tynn flis av Rune Christiansen? Akkurat i dag tror jeg det er Går, gikk, har gått av Jenny Erpenbeck, som jeg leste for et par år siden. Kanskje det er den? I hvert fall i dag.
Opplever du noen gang å bli kjent igjen på grunn av stemmen din?
– Det har hendt noen ganger at jeg har blitt kjent igjen på grunn av stemmen min. Jeg husker spesielt én gang for mange år siden, midt på vinteren. Jeg kom gående gjennom Slottsparken hvor det stod en mann med hvit stokk og hund. Han lurte på om det var Uranienborgveien eller Hegdehaugsveien han sto ved. Siden vi begge skulle oppover Hegdehaugsveien så ga jeg ham armen min og fulgte ham oppover, fordi det var massevis av is på gaten. Da vi snakket sammen lurte han på om jeg var meg, og det kunne jeg jo bekrefte at jeg var. Men han var mye mer begeistret for flere av kollegaene mine, så jeg hadde med massevis av hilsener da jeg kom på jobb!
Du leste inn Min kamp av Knausgård, kan du fortelle litt om det?
– Jeg leste inn Min kamp som et samarbeid mellom NLB og Cappelen Damm. Og jeg er vilt begeistret for Karl Ove Knausgårds bøker – heldigvis. Det er en fordel når du skal lese inn det som påstås å være verdens lengste lydbok. Jeg tror det tar en uke å høre på hele boka, hvis du ikke gjør noe annet, ikke engang sover. Det var en formidabel oppgave, veldig morsom. Min kamp er et variert, mangslungent verk, med mange røde tråder. Det er en stor vev og et fint verk å ha lest inn.
Hva er det beste med å være innleser?
– Jeg har ofte sagt at det eneste jeg er ordentlig god til her i verden, det er å sitte på rompa og lese bøker. Som lydbokinnleser kan jeg til og med få betaling for det! Det som også er veldig fint med å være innleser er at oppgavene er så varierte. Jeg får lese bøker som jeg ikke visste at eksisterte engang. Som lydbokinnleser møter jeg nye forfatterskap og får stadig utvidet den litterære horisonten min.