”Du vet hvordan det er tidlig om morgenen i Havanna når bomsene fremdeles sover mot husveggene; selv før iskjerrene kommer med is til barene?.....det var bare en eneste tigger våken på torget og han tok seg en drink fra fontenen...” Slik begynner Ernest Hemingways Den Ene Mot De Mange, hans første roman fra Cuba, der han beskriver byen med de forfalne husene - ”skur hvis eneste romantiske trekk er navnene på fasaden.” Gamlebyen i Havanna, med sin lange strandpromenade Malecon, er blitt et symbol på Cubas skjebne dette århundret. Det som engang var en pulserende, fargerik og vital storby med en prangende arkitektur i en fascinerende blanding av spansk, neokolonialistisk- og jugendstil har forfalt, offer for Castros idealistiske satsing på feil ideologisk hest. Mens Habana Viejos murpuss løsnet rundt ham, bare fortsatte Castro – i en slags grandios men nytteløs gest – å tvinge dyret til å få opp farten, selv lenge etter at resten av verden hadde innsett at det dødsslitne øket av en cubansk økonomi slepte seg avgåre i feil retning.