Det var to forestillinger Susanne alltid trøstet seg med. Den ene var tanken på et liv med en mann hun hadde kjent en gang. Det var et ukomplisert og konkret liv. De skulle ha brukt tiden på kjærtegn, utflukter og innkjøp.De skulle gått på jobb og hatt barn. Det hadde ikke vært en forbrytelse å fantasere om familiefester eller en ny lampe over spisebordet. De skulle hatt venner som på besøk hver helg. Men denne forestillingen gikk alltid over i et dårlig sluttbilde. I den andre forestillingen holdt hun på med å skrive ferdig nekrologen hans....