Vi befinner oss i et fremtidssamfunn hvor avsondretheten oppmuntres som mønstergyldig livsform og den følelsesmessige avstumpingen er opphøyd til dyd. Rett nok stifter man fortsatt familier og bor i samme hus, men såvidt mulig unngår familiemedlemmene å treffe hverandre og snakke sammen. Den følelseskalde jeg-fortelleren er en ubetinget tilhenger av dette livet. Langt på vei er denne livsformen uunngåelig. Ozonlaget er brutt ned. Folk lever bak bly-tonede vinduer på grunn av strålingsfaren. Uberørt natur finnes knapt. Jeg-fortellerens ideal er den totalt problemfrie tilværelsen hvor ingen menneskelige forpliktelser, ingen drømmer om noe annet, ingen følelsesmessige komplikasjoner skaper uro i sinnet. Likevel skjer det noe med jeg-fortelleren. "Frokost i det skjønne" er en skremmende fremtidsvisjon, fordi Carling har lagt seg tett på vår egen tid.