Det er tunge tider. Sotten herjer i bygdene og rammer både liten og stor. Den lumske smitten er usynlig, og den som steller de syke kan ikke verge seg. Men Mali sparer seg ikke. Hun er høyt og lavt, mens hun prøver ikke å tenke på hva som kan skje... Dette året takker Malis mor nei til å feire jul på Stornes. -Det er ein lang og kald tur, sa hun. -Og så her e hatt hoste sistpå. Det må vara ei sott som går... -Hostesotta har nådd oss og, sa Mali, -sjølv om vi ligg litt utafor allfarveg. Men det går nok snart over. -Ja, vi får håp det, sukket moren. -Berre det ikkje er sjølve støggsotta vi dregst med. Det begynner no slik, veit du - tæringa. -Folk hoster og harker no støtt, sa Mali. -Men det er da berre dei færreste som dauer av det, mor. Så det ordner seg nok. Men Mali følte seg ikke vel da hun la på røret. Moren hadde satt ord på det hun selv ble stadig mer redd for...