Jeg tror ikke på spøkelser, sa Aurora kort og fortsatte å stirre mot vinduet oppunder mønet. Det jeg så var et menneske. En mann. Da var det vel far eller Emil. Mattias grep henne i armen for å få henne med seg seg videre mot inngangen, men Aurora strittet imot og ble stående. Se selv da! sa hun fast. Nå er han der igjen! Se ... Resten av setningen ble borte i et langtrukket gisp idet hun grep hardt om armen på Jacob. Det er pappa ! gispet hun. Det er ham! Det er faren min! (Dette er siste boken i serien.)