Hva føler en lege som , for å redde sitt eget skinn, lar unggutten han har kjørt på ligge hardt skadet igjen i veien? Hva føler en tutlete, gammel dame som kjører på - eller tror hun kjører på - den samme gutten, og som får skylden for ulykken? Hva føler den tidligere alkoholiserte moren, som etter en religiøs omvendelse endelig har fått tilbake omsorgen for sønnen? Eller fosterforeldrene som i mange år har hatt ham som sin egen? Finnes det handlinger det ikke gis forlatelse for?