Dette er ikke en roman. Og heller ikke en fortelling. Dette er en historie. Den begynner med en mann som reiser verden rundt, og den slutter med en liten innsjø som bare ligger der, en forblåst høstdag. Mannen heter Hervé Joncour. Hva sjøen heter, er ikke godt å vite. Man kunne kanskje si at dette er en historie om kjærlighet. Men hvis det var det hele, ville det ikke ha noen hensikt å fortelle den. Her finnes også sorger og begjær. Alle historier har sin egen musikk. Denne har en hvit musikk. Når den blir spilt riktig, er det som å høre stillheten spille, og når den danses himmelsk riktig, da ser man på dem som danser, og det er som om de står stille. Den er intrikat, den hvite musikken.