Her forteller Prøysen om småkårsfolk på Hedmarksbygdene slik han selv kjente dem fra barndoms- og ungdomsår. Han forteller hverdagsnært og knapt med en våken sans for folkelig replikk, usentimental medkjensle og en selvfølgelig identifikasjon med de undertrykte. Språket er dialketfarget bokmål.